Undring på ein tur

Rabothytta ligger på mange vis uhøvelig til. Kanskje ligger mye av attraktiviteten akkurat der, i lengselen etter å være på et sted utenfor allfarvei. Med utsikt som kanskje kan gi innsikt. I dag ville jeg gjerne opp for å gjøre litt småarbeid før vinteren.

Å gå aleina i høgfjellet i regn og vind, glatt og bratt, med tung sekk, det gjør noe med en. Jeg må  DSC_8112stoppe. Sliten mann henger på stavene, men vil ikke snu. Heldigvis er været halvt bakfra, og jeg kan se foten av Kalvan. Seinhaustes som nå viser naturens seg mest i svart-kvitt. Snø og mørke fjell. Når jeg stopper og ser, kjenner på været og kroppen, merker jeg at sjela påvirkes av de skarpere kontrastene i naturen rundt meg. Nærheten til en krevende natur blir sterk. Magisk.

DSC_8132Okstindan er sånn. De krever og de gir. I alle fall så lenge man er i stand til å spille på lag med dem. Og spillet skjer i alle varianter, fra spaserturen noen hundre meter fra veien til skarp klatring i kvasse tinder. Alle kan få kjenne på sine egne grenser her. Alle. Traséen jeg går nå har jeg gått veldig mange ganger. Noen ganger har jeg kjent på mine egne grenser. I øyeblikk med usikkerhet, usikkerhet om i neste øyeblikk har blitt til glede og styrke.

Når jeg går her i regnet og blåsten, i en svart-kvit verden, står det klart for meg at mennesket fra tid til annen må få kjenne på akkurat dette. Få bli bedre kjent med seg sjøl gjennom opplevelsen av naturen. Det gjør oss sikrere, rikere og rausere. Kanskje klokere også.

I slike øyeblikk kjennes det umåtelig trist at det i dette området ikke skal være mulig med slike opplevelser vinterstid. Fordi Hemnes kommune mener det er viktigere at man kan kjøre langt med snøskuter enn å legge til rette for de stille opplevelsene også.